Rasmus (Store) Ingebriktsen Lid Myklebust

  Generelle notater:

Rasmus vart kalla for Store Rasmus. Han hamna på Akershus Tukthus fordi han mana almuen til opprør mot adelsstanden. Det er også sagt at Rasmus vart fødd på garden Sætra i Ørsta i 1588 og at faren var Ingebrikt Ingebriktson Sætra (540) Dette er feil. Han var antagelig med i Kalmar-krigen rundt 1610-1612, flytta til Myklebust på Harøy rundt 1612-14.
Rasmus Engelbriktson

1588 - 1666

(Store-Rasmus)

Bosted: Myklebust, Sandøy

Barn: Rasmus (Unge-Rasmus) 1616

"Conclusis i Efterdi det er Rasmus Engelbretsøn Møchelbustad lovligen
overbevist at han sig groveligen forseet, i det han blandt annet ikke alene
imod kongl. forordning haver holdt sammøde af almuen, mens dennem endog til
adskillig ufunderit klagemål og suplicationer imod hans kongl. Maj.
rettigheds udgifuelde instigerit, og sig understått som en voldtsmand fra
dommeren af tingbordet breve og dokumenter at bortrive, da er for rett
afsagt at Rasmus Engelbretsøn bør på Agershus slot at straffes i arbeide
hans lifstid." Dom avsagt 24. august 1661.

Store-Rasmus er vel den av slekten som har gjort seg mest bemerket, og han
ble dømt til livstidsarbeid på Akershus. Han ble en bondefører i opprøret
mot harde skatter på Sunnmøre og i Romsdal. Garden hans lå strategisk til
ved utløpet av Romsdalsfjorden, like ved der ferja til Brattvåg nå går fra
Myklebust. Han ble sannsynligvis født i Ørsta i 1588. Faren var muligens
Engelbrigt Sætre.

Rasmus var ifølge sagnet flere år til sjøs, sannsynligvis i
sjøkrigstjeneste for danskekongen. Han kom til Myklebust i Haram, der han
kjøpte seg to garder som han slo sammen, ca 1614. Der hadde han 34 kyr ,
fire hester og endel sau, så han var etter lokale forhold rik, om enn ikke
langt på nær i klasse med adelen som eide Giske-godset, som garden var
bygslet fra. Skatten (fiskeskylda) på Haug, som garden het, var på 8 våger
1 pund.

I 1646 overtok Unge-Rasmus deler av garden, og i 1658 hadde Store-Rasmus to
hester, 12 kyr og en okse. Unge-Rasmus hadde to hester, 10 kyr, en okse, to
sauer og ei geit. I 1667 ble det på garden sådd 16 tønner korn og høstet 70
tønner. Rundt århundreskiftet var det gode tider med godt fiske.

Rasmus hadde lært seg å både skrive og regne mens han var utenlands, og han
førte nøye regnskap med hva futene tok inn av skatter - og det var alt for
mye, mente Rasmus. han holdt regnskap med futene fra 1626, sa han en gang.
Han førte en rekke rettssaker mot futer og kjøpmenn. I 1637 begynte en sak
mot futen Nils Knag og den fortsatte i over 20 år.

Sunnmøre var på denne tiden delt i åtte futedømmer/fogderi med åtte
kongsfuter som krevde inn skatt på vegne av lensherren i Bergenhus. Rasmus,
som kunne både lese, skrive og regne, førte nøye regnskap og kunne bevise
at futene krevde inn mer enn de hadde krav på, samt at de ikke sendte
skatten videre til lensherrene og kongen. 13. februar 1641 solgte han 22
tønner sild til Brødr. Hansen, som var fullmektiger for borgermesteren i
Bergen, Rasmus Lauridsen Stud. Stud var dessuten fut og ombudsmann for
Giske-godset, som Myklebust hørte til - og dermed også skattet til. Rasmus
fikk betalingen straks mot å komme med fisken snarest råd. I stedet sendte
Rasmus brev til Stud og sa at han nektet å sende silda før han fikk penger
han hadde til gode for en tidligere handel. Stud ble rimeligvis forbannet.
Han endte flere båter nordover til Myklebust, der de røvet med seg en god
del, bl.a. tok de med seg Rasmus. Ren kidnapping. Rettssaken som ble ferdig
åtte år senere ende med at de to måtte betale hverandre det dokumentene
viste at de skyldte hverandre. Bergens borgermester var forøvrig ikke kjent
for å være en enkel kar. Han fikk f.eks brent to kvinner på bålet som
hekser. Han hadde mistet to båter i uvær, og han påstod at de to kvinnene
hadde hekset ihop stormen og forliset. Som borgermester hadde han rett til
å kreve dem brent. Han døde året etter rettssaken mot Rasmus.

Fra 1632 ble det nødsår langs romsdalskysten. Både fiske og jordbruk slo
feil. samtidig ble skattene skjerpet, merkelig nok mer på disse trakter enn
ellers i landet. Når futene så på toppen av det hele tok inn mer enn de
hadde krav på (og videresendte mindre), reagerte Store-Rasmus. Han betalte
skatten for flere av sine husmenn og naboer i disse nødsårene. Han reiste
dessuten til København og Christiania flere ganger for å klage på skattene.
Fire ganger dro han til København og kong Fredrik 3. , selv om det var
forbudt for bønder å klage til kongen personlig. Denslags henvendelser
skulle rettes til kongens embetsmenn.

Ved den ene reisen, til kongehyllingen i 1648, fikk han avskaffet to nye
skatter "arbeidspengar" og "fornautspeng". Han betalte ikke alltid selv for
reisene sine. Han samler inn penger fra andre bønder og fiskere for å
finansiere reisene. Etter 1651 begynte Giske-godseieren Hannibal Sehested å
ta "arbeidspengar" av bøndene som var leilendinger under Giskegodset. Det
var ulovlig, mente Rasmus og dro til kongen igjen. Tre ganger var han i
Danmark i 1654 og 1655. I 1656 ville kong Fredrik 3. holde "herredag" i
Oslo. og dermed dro Store-Rasmus dit sammen med noen få andre sunnmøringer.
Han hadde med seg en rekke klagebrev over kongsfutene og måten de styrte
på. Han klaget også på at det var vanskelig å vinne fram med sin rett. Ett
av klagebrevene var satt opp på Kvasnes i Borgund og underskrevet av 90
bønder.

Men kongen kom aldri, og dermed befant Rasmus seg lang hjemmefra og midt
mellom dem han klaget over. Rasmus ble satt fast, klagebrevene aldri
framført, og Rasmus ble ført hjem som fange av en av sine verste uvenner,
futen Nils Knag, som var fut fra 1636-1661. Det må legges til at den
forhatte futen som førte Store-Rasmus hjem som fange, falt av hesten på
turen ned Bjørnekleiva i Romsdalen. Han brakk foten, og det satte seg verk
i bruddet så de måtte amputere foten, til stor forlystelse blandt bøndene.

Den samme Knag innrømmet forøvrig senere på tinget at han hadde tatt for mye
skatt, men spurte samtidig om det var slik at noen misunte ham det han
stjal.... De våget ikke føre ham for retten i Sunnmøre eller Romsdal, så de
fikk tillatelse fra kongen til å føre ham til Bergen for rettergang.

Siktelsen var bl.a. at han: "adskillige løgn og store ord i blant almuen
spargeret har, samt til klager og urolighet opphisset."

Rasmus ble satt som fange på Bergenhus, men sønnen, Unge-Rasmus fikk ham
sannsynligvis ut året etter mot kausjon. Siden fortsatte han å egle opp
bøndene i Romsdal, fortsatt til stor ergrelse for futene, ikke minst for en
av de mest forhatte "sølvfuten" Iver Anderssøn på Gjermanes, som Rasmus
visstnok rett fram oppfordret bøndene til å slå i hjel.

En granskingskommisjon som skulle se på forholdene i Trondheim Lagdømme i
1661 hadde fått øynene opp for Store-Rasmus, som da var 66 år.
De skrev: "hvilken Rasmus med hans parti beskyldes for instigation hos
almuen, at de hverken ville lyde offiserer eller utskrivelser, ei heller
holde skatte eller sageting med fogden eller skriveren til å oppebære
kongens rettighet eller administrere retten, før vi ved våres ditkomst
brakte dem i annen mening, så de erkjente deres uforstand, men ikke deres
intigatoris. Og etter som det ikke er første eller eneste gang denne
Mikkelbusta tilforne har været befunnen i slike saker, som lensherren og c
r i lenet samt andre best erfaret og bekjent, så er det for ondt eksempel
og farlig consqventier skyld billigen verdt eksemplaritetr å straffes."
-framført som en klage på herredagen i Oslo 1661 av lagmannen i Bergen,
Hans Hansen Smith.

Sagnet skulle ha det til at han ble "ved et skammelig overfall" ført til
Oslo, dødsdømt og henrettet, men det er heller tvilsomt. Sannsynligvis var
han i Oslo på "herredag" for å klage på dommen fra 1657. Klagen førte ikke
fram, etter dommen å dømme; Livstid på Akershus slott.

I 1662 ber Store-Rasmus om at hans barn og folk må få beholde garden og det
blir bifalt av statholder Gyldenløve. Samme år ble det kongelige enevelde
innført, og det ble hardere tider for høyadel og bondeplagere. Lensherrene
ble avsatt, og de nye amtene ble styrt av en amtmann med fast lønn og
regnskapsplikt. Dermed ble det vanskeligere å snyte skatt fra bøndene.

Om Store-Rasmus virkelig døde på Akershus er uvisst, for han står oppført i
skattelistene på hjemstedet helt til 1665. Da var han 69 år. På Myklebust
er det reist en bauta over Store-Rasmus.

Kilder: A. Øverås, Romsdalssoga 2, 1941
Martinus Rogne, Haram bygdebok, 1947
Bjørlykke/Buset: Frå Gamal tid på Sunnmøre, 1934
Martinus Rogne, Tidsskrift for Sunnmøre historielag, 1925-1926



Bjørn Jonson Dale
Opphavet til Store-Rasmus

Me er byrge av Store-Rasmus, med rette. Denne rike og opplyste
"bondeopprøraren" frå 1600-talet har, som ein av svært få sunnmøringar,
fått plass i rikssoga. Då er det ikkje uventa at spørsmålet om opphav og
ætt vert stilt.

Etterslekta hans er kjend. Men så mange fleire vil gjerne vere av same
ætta, og granskarane har no i over hundre år gissa på kor Store-Rasmus var
fødd.

Det pussige er at svaret så å seie har lege "oppe i dagen" like sidan Ivar
Myklebust si bygdebok "Ørsta", den første på Sunnmøre, kom ut 1933. Den
kritiske Myklebust skriv ikkje noke om Rasmus sitt opphav, berre: "Han
hadde mykje skyldfolk i Ørsta" (s 123). Det vanlege på den tida var å hevde
at Store-Rasmus var ørsting, anten frå Ørsta sokn eller skipreidet av same
namnet (som også femnde om Vartdalsstranda).

Soga om Store-Rasmus...
Martinus Rogne (1885-1951) er vel den som har granska Store-Rasmus mest, og
han oppsummerte arbeidet sitt i skriftet "Soga om Store-Rasmus og
Unge-Rasmus på Myklebost" (utan årstal, men utkome 1947 eller seinare), eit
retta særprent av same stykket i Rogne: "Haram bygdebok" (1947). Rogne sine
tidlege arbeid om Store-Rasmus var lite gode, og han fekk stryk for dette
av historikaren, professor Halvdan Koht i "Norsk Bondereising". Rogne vart
flinkare etterkvart, og det er ikkje stort å utsetje på "Soga om
Store-Rasmus...".

Odelsgodset
"Eiendomsretten til odelsgods var prov for slektskap," skreiv Rogne, rett
nok. Men så rota han seg vekk i ei odelssak frå 1681, og enda i luftige
opphavsspekulasjonar.

Rogne kjende Store-Rasmus sitt odelsgods, og det er svært påfallande at han
hefta seg så mykje med godset i Ørsta - i Hagen, Sætre og Mork - men
derimot mest ikkje med odelsgodset i Lid, Ørskog, som utgjorde stordelen av
Rasmus sitt jordegods.

Etter oppgåvene i jordeboka 1661 åtte Store-Rasmus ("och hans
medconsorter", dvs medeigarar) 3/4 av den store garden Lid i Ørskog, nemleg
11 mællag 1 fjerdingslag av i alt 15 mællag. Resten var i eiga til Ørskog
prestebord. Garden hadde 4 brukarar, og 3 av dei var Rasmus sine
leiglendingar.

I Ørsta åtte Rasmus 6 mællag i dei tre grannegardane Hagen, Sætre og Mork,
som under eitt hadde ei landskyld på 37 mællag. Resten av godset var i eiga
til brukarane (14 mll), borgaren Jens Gundersen i Kjeldsund (vel 15 mll),
bonden Ivar Ingebrigtson i Sandvik Ryste (3 fjerdingslag) og Ørsta kyrkje
(1 mll). Store-Rasmus åtte altså berre snautt 1/6 av godset, men han må ha
hatt odelsrett til alt.

Dessutan svara Rasmus odelsskatt av 3½ mællag (halve garden) i Øvreli (Øvre
Brandalsli) i Vanylven skipreide.

Leiglending som godseigar
Rasmus Ingebrigtson sat som leiglending på Myklebust, men åtte eit
jordegods på snautt 21 mællag (vel 5 våger fiskeskyld) og hadde i vissa 5
leiglendingar som bygsla gardane sine av han (dei svara førstebygsel,
tredjeårstake og årleg landskyld).
Sjølv bygsla Rasmus gard av Giskegodset.

Tilfellet var slett ikkje eineståande. Mange leiglendingar åtte jord. Men
motsett Rasmus var det få bondejordeigarar som fekk meir enn berre
landskyld; den verdfulle bygselretten var gått tapt til jordeigarar,
propietærar, av borgar- og embetsstanden.

Godsstruktur
Ved første blikk er det klårt at eigarluten i Lid var "juvelen" i
jordegodset til StoreRasmus. Dette var heileige til 3 bruk, medan
ørstagodset berre var partar i tre gardar (rett nok med bygselrett til 1
bruk på Mork). Vanylvsgodset som han skatta av var nok stykborna hans sitt
arvegods.

Dreg ein inn andre kjelder går Lidgodset si særstilling endå klårare fram.
Garden hadde skog og ei god sag, som Rasmus nok fekk særskild leige av, og
Rasmus kan ha vore eineeigar seinast frå 1637. Og: I vissa 1635-36 dreiv
Rasmus dreiv Lid sag for eiga rekning (sakefall 1636-37, lensrekneskapa for
Sunnmøre).

Hadde ein berre desse opplysningane, ville det likevel vere forsvarleg å
hevde at Lid i Ørskog måtte vere Store-Rasmus sin fødestad.
Men me veit meir.

Lidætta
I "Ørsta" la Ivar Myklebust inn eit vedlegg Kjeldeskrifter med 288 nummer
(ofte fleire skrifter under kvart nummer) frå 1385 og utetter. Under nummer
98 finn me eit brev, dagsett Vågneset (i Borgund) 27. juni 1651, der ei ætt
frå Lid i Ørskog med odel i Hagen, Sætre og Mork i Ørsta er opprekna.

Ættfaren er kalla Ingebrigt Jetmundson Lid, far til Jetmund Ingebrigtson
Braute, far til Ottar Jetmundson Braute, som 1651 vitna at faren Jetmund
kring 1625 selde 1 mællag i Sætre til frenden Arne Helgeson Mork i Ørsta.

Etter manntalet 1666 var Ottar Braute då 56 år gamal, dvs fødd kring 1610
(+/- 5 år). Farfaren Ingebrigt Jetmundson Lid må då vere fødd kring 1550.

Fleire av ætta er nemnde: a) Eiliv Pederson Lande, son av Brite
Jetmundsdotter, b) Ola Arneson Lid, son av Synneve Jetmundsdotter, og c)
Ivar Ivarson Giskemo, son av Ivar Arneson Sjøholt.

Kronologiske tilhøve tilseier at Brite og Synneve Jetmundsdøtre må vere
fødde midt på 1500-talet, og eigedomstilhøva viser at dei må ha vore
Ingebrigt Jetmundson Lid sine søstre. Ivar Arneson Sjøholt kan ha vore
bror- eller søstersonen deira.
Og Store-Rasmus?

Frå Jetmund til Rasmus
Kring 1550 budde ein Jetmund på Lid i Ørskog. Han og/eller kona hadde odel
i Lid og samstundes i ein ørstagard (Sætre, dvs dei seinare gardane Sætre,
Hagen og Mork). Dessutan hadde dei svært truleg odel i Lande (Øvre og Nedre
med Bårdsgjerde), Sjøholt og kanskje fleire gardar med.

Godt og vel hundre år seinare åtte Rasmus Ingebrigtson Myklebust ein stor
del av dette jordegodset. På Lid var han einerådande, i Ørsta berre ein av
fleire eigarar.

Store-Rasmus var tvillaust son av Ingebrigt Jetmundson Lid, og det er
rimeleg at mor til Rasmus var den som tilførte ætta odel i ørstagardar. For
der Store-Rasmus tydelegvis rådde over ein brorlut i ørskoggodset, åtte han
berre ein søsterlut i ørstagodset.

Og attende - og fram
Soga om Store-Rasmus er ei soge om ein "aristokrat" i naud, men ein som
stridde for å overleve i opphavsstanden sin - og jamvel lukkast.
Rasmus var den siste aktive og sjølvmedvetne utløparen av det som må ha
vore ei sunnmørsk stormannsætt i mellomalderen. Ulikt andre slike utløparar
vart han ikkje noken "overløpar", til borgar- og embetsstanden, men heldt
seg og overlevde i "bondestand".
Dette karstykket er i grunnen umåteleg stort, historisk sett - heilt
eineståande. Rasmus og etterkomarane hans var og blei like rike på midlar,
for ikkje å seie kunnskap, som dei leiande laga i sunnmørssamfunnet på
1700- og 1800-talet, borgar- og embetsstanden. Men Store-Rasmusætta heldt
seg til og i bondestanden - sjølvsagt som dei fremste mellom likemenn - og
dette er eg viss på var eit val.
Ivar Aasen gjorde sitt for å bygge bru mellom det byrge gamalnorske og det
meir smålåtne "nynorske" - men han var ikkje klar over at brua sto der
allereie: ætta etter Store-Rasmus hadde halde ho oppe, og opa, i 200 år.

Dette stykket sto i Sunnmørsposten 14. september 1996, signert Bjørn Jonson Dale.

  Hendelser i hans liv:

• Yrke: Bonde fører.

Rasmus giftet seg med Kone Rasmus (Store) Myklebust i 1615. (Kone Rasmus (Store) Myklebust ble født i Brandalslid, Sande, Møre og Romsdal og døde på Myklebust, Harøy, Sandøy.)