Petter Pettersen Dass

  Generelle notater:

Han ble utnevnt til sogneprest her [i Alstahaug] den 18. mai 1689. Han var sogneprest her til han avsto embetet til sønnen, som fikk kallsbrev den 13. jan. 1703.182

Hr Peder er den kjente dikterpresten. Han ble litt over syv år gammel faderløs, kom derfor i huset til sin tante som var gift med Hr Nils på Nærøy. I 1660 ble han student i Bergen hvorfra han dimmiterte i 1665 til København universitet. Ble ferdig med sine studier den 21 juli 1669. Den 6. juli 1671 søkte han om å få bli huskapellan hos Hr Henrik i Nesne. Hr Henrik selv sender også inn en søknad om at Peder må bli huskapellan under ham da han trenger hjelp pga alder og skrøpelighet. Det dro ut med denne utnevnelsen for den 17. sept. 1673 kalles Peder ennå for studios. Det viser seg at han og hans festemø hadde begått leiemål før bryllupet og den 17. sept. 1673 fikk han kongens tilgivelse og slapp å stå offentlig skrifte. Samtidig fikk han tillatelse til å tre inn i en geistlig stilling. Trolig hadde han vært huskapellan hos Hr Henrik fra 1671, men offisiellt ble han trolig presteviet rette etter den kongelige tilgivelse den 17. sept. 1673. Han var deretter huskapellan hos Hr Henrik til denne døde i 1682. Hr Peder ble residerende kapellan i Nesne i 1682 og han sto som res kap i Nesne til han ble sogneprest i Alstadhaug i 1689. Han avsto embetet til sønnen i 1703, bl.a nevner han som begrunnelse for dette at han hadde hatt et benbrudd som plaget ham veldig og som gjorde de lange reisene ubekvemme.182


Nærmere opplysninger om Norsk biografisk leksikon (NBL)

Petter Dass \endash utdypning (Norsk biografisk leksikon)
Store norske leksikon ? Humanistiske fag ? Religion og livssyn ? Kristendom ? Den norske statskirke
Også kjent som: el. Peder Dass, Latinisert Form Petrus Petri Dassius
Født: 1647
Fødested: Helgeland, trolig på Tjøtta i nåværende Alstahaug, Nordland
Død: 1707
Dødssted: Alstahaug, Nordland, begr. der
Levetid - kommentar: (trolig 0

Petter Dass. Prest, jekteskipper, proprietær og forfatter. Foreldre: Hansdelsmann og bergensborger Petter Petterssøn Dass (også skrevet Peiter Pittersen Don Dass) (ca. 1600\endash ca. 1653/54) og Maren Pedersdatter Falch (1629\endash 1709; hun gift 2) 1655 med sogneprest i Hadsel Mogens Pederssøn Thilemann, 1599\endash 1664, og 3) 1670 med fogd i Helgeland Peder Christopherssøn Broch, ca. 1641\endash 1709). Gift ca. 1672 med Margrethe Andersdatter (1650\endash 1733 (begr. 29.7.1733), datter av residerende pastor i Vefsn Anders Sørensen (død 1654) og Elisabeth Lauritsdatter (død 1701). Grandonkel (farfars bror) til Benjamin Dass (1706\endash 75).

Da Petter Dass 1689 flyttet inn i sogneprestens gård på Alstahaug i det frodige kulturlandskapet på helgelandskysten, kunne han overta et av de mest innbringende sognekall i hele det vidstrakte Trondhjems stift. Frem til denne tid hadde han i om lag 17 år virket som huskapellan og residerende kapellan i Nesna. Dass skulle etter hvert bli kjent for sin religiøse og topografiske kunstdiktning, som gjorde ham til en nybrottsmann innen norsk litteratur. Det meste han skrev, kom imidlertid ikke ut før en god stund etter hans død og er stort sett kjent gjennom ulike avskrifter; Nordlands Trompet, som er hans mest kjente skriftstykke, kom først ut 1739. Dass har fått et godt ettermæle, og i Nord-Norge er han blitt et slags ikon for identitet, tilhørighet og selvfølelse. Et panel sammensatt av fagfolk i landsdelens største avis, Nordlys, kåret den folkekjære nordlandspresten til årtusenets nordlending ved utgangen av 1999.

Ettertidens kunnskaper om Petter Dass' liv har først og fremst vært basert på sønnesønnen Albert Christian Dass' biografi i forordet til Nordlands Trompet-utgaven som han publiserte i København 1763 sammen med sin nevø, Petter Dass' oldebarn Hans Morten Sommer. Enkeltheter ved de biografiske opplysningene, både når det gjelder Petter Dass selv og slektshistorien, er siden blitt korrigert, men i det store og hele gir sønnesønnens beretning et unikt, tidlig bilde av Petter Dass' livsløpe. Ellers er det sparsomt med kildeopplysninger, og en rekke av dem som finnes, baserer seg på senere overleveringer, som ikke alltid er pålitelige.

I dag kjenner man ikke alle deler av Petter Dass' litterære produksjon. En fortegnelse i Det Kongelige Bibliotek over hans dikt fra 1700-tallet viser at enkelte av dem nå er ukjente. Også noen av de diktene som den første tekstkritiske utgiveren av Petter Dass' samlede skrifter, Andreas Emil Erichsen, fant og publiserte, er senere tapt. Bare ett av diktmanuskriptene, Alle gamle lappaliers begrafvelse, stammer fra forfatterens egen hånd, resten er avskrifter foretatt av andre, ofte etter forfatterens levetid. Man kan ikke utelukke at nye manuskripter kan bli funnet. I så fall vil dette naturligvis bidra til å endre bildet av forfatterskapet.

I det hele tatt byr både presten og dikteren Petter Dass på interessante utfordringer for forskerne, så vel for historikere, teologer, religionsvitere som for litteraturforskere og filologer, og ved begynnelsen av 2000-tallet er forskningsinteressen for ham større enn noensinne. Gradvis blir bildet av hans liv og forfatterskap revidert.

På morssiden har Petter Dass aner som går tilbake til norsk embetsslekt. Moren Maren Pettersdatter Falch var datter av Anne Jonsdatter fra Tjøtta og Petter Jacobssøn Falch, som hadde vært fogd over Helgeland 1619\endash 40 og som dessuten eide et stort antall gårder på Helgeland. Maren vokste opp i en stor barneflokk på Herøy i skjærgården utenfor dagens Sandnessjøen. 1646 giftet hun seg der med den skotskættede bergensborgeren og handelsmannen Petter Petterssøn Don Dass, som på denne tiden drev handel i Åkvik på Dønna. På farssiden har altså Petter Dass skotske aner.

Faren ser ut til å stamme fra Dundee på østkysten av Skottland. Han ble trolig født tidlig på 1600-tallet og kom sammen med sin eldre søster Maria til Norge i begynnelsen av 1630-årene. April 1635 tok han borgerskap i Bergen. Ingenting er kjent om stamfarens sosiale bakgrunn i Skottland. Det har vært antydet at han kom til Bergen som flyktning fra religiøse stridigheter mellom England og Skottland. I Bergen kom han i kontakt med helgelandsfamilien Falch, og han etablerte seg som handelsmann på helgelandskysten i begynnelsen av 1640-årene. Don Dass døde mens sønnen ennå var i barneårene. Petter var eldst i en søskenflokk på fem, to piker og tre gutter. Maren Pettersdatter Falch var gift ytterligere to ganger, og i det siste ekteskapet fødte hun en datter 1671. Maren døde på Herøy 1709, noen måneder etter sin siste ektemann, om lag 80 år gammel. Hun overlevde med andre ord sin sønn med nesten to år.

Både det nøyaktige fødselsåret og fødestedet til Petter Dass er beheftet med en viss usikkerhet. Det vanlige er å henvise til relativt tidlig på året 1647 for hans fødsel og den avdøde morfarens embetsgård på Nord-Herøy som fødested. I dag står det en bauta like ved gården. Han kan være imidlertid være født i Åkvik helt sør på Dønna, der faren drev handel. Et tredje, sannsynlig alternativ er storgården Tjøtta i Alstahaug, hvor mormoren holdt til. Uenigheten om hans fødested har mest lokalhistorisk interesse gjennom å knytte hans navn til ett av tre steder som alle ligger geografisk nært hverandre på kysten av Midt-Helgeland \endash Alstahaug, Dønna og Herøy er nabokommuner. Uansett hvor Maren fødte sitt første barn, tilbrakte han de tidligste barneårene i Åkvik.

Da faren døde, ble Petter Dass satt bort til nære slektninger. Han kom til en tante på morssiden, Anna Pettersdatter Falch, som var gift med Niels Mikkelsen Arctander, sogneprest i Nærøy i Nord-Trøndelag. Under oppholdet hos fosterforeldrene på Nærøy prestegård fikk Petter skoleundervisning og arbeidet som gårdsgutt. 13 år gammel drog han 1660 til Bergen, hvor han ble elev ved byens latinskole. Her fikk han sin første, men viktige opplæring i retorikk og det latinske språk generelt. I skoleårene bodde han hos sin avdøde fars søster Maria, som var blitt gift med den velstående kjøpmannen Fasmer i Bergen. Inntrykkene fra datidens største norske by og årene ved skolen ble bestemmende for Petter Dass' veivalg og har satt dype spor etter seg i hans diktning.

20. juli 1666 skrev han seg inn som student ved universitetet i København under det latiniserte navnet Petrus Petri Dassius. Han studerte ved det teologiske fakultet, avla den nødvendige presteeksamen ("teologisk attestas") og fikk dermed opplæring i det unge eneveldets lutherske ortodoksi, som kom til å utgjøre rammene for hans religiøse diktning og virke. Studieoppholdet i Kongens by ser ut til å ha vart i to år. Etter studiene vendte han 1668 hjem til Helgeland, hvor han i første omgang fikk en post som huslærer i Vefsn hos kapellan ved Dolstad kirke (i dagens Mosjøen), Jacob J. Wirtmand. Her underviste han prestens sønn Steen, som senere kom til å bli en nær venn og medarbeider: Etter endt presteutdannelse ble Steen Wirtmand kapellan hos Petter Dass, og etter Dass' død utgav han flere av sin gamle lærers religiøse skrifter. Det var mens han var huslærer i Vefsn Petter Dass så smått begynte å skrive på de diktverk som skulle gi ham et solid ettermæle.

Av stor betydning under oppholdet i Vefsn ble det kjærlige møtet med kapellankonens datter fra hennes første ekteskap, Margrethe Andersdatter. I begynnelsen av 1670-årene forlovet de seg, og Margrethe ble gravid før de hadde giftet seg. Dermed hadde Petter Dass gjort seg skyldig i lovbruddet "leiermål", det vil si samleie mellom ugifte. Selv om straffen vanligvis var bøter, var forseelsen meget alvorlig for en mann med geistlige ambisjoner. Det straffbare leiermålet kom like etter at Petter Dass 1671 hadde søkt enevoldskongen om å få assistere og etterfølge Hendrich Hendrichsøn Dingklaug (Dinclow) som residerende kapellan til kirkene i Nesna, Rana og Dønnes. Søknaden ble innvilget og "ekspektansen" formalisert fra 28. januar 1672, og Petter fungerte deretter som Dingklaugs medtjener.

Etter en reise til København for å be om tilgivelse for sin leiermålssynd, trolig kombinert med visitt hos biskopen i Trondheim for å avlegge en praktisk-teologisk prøve, var han kvalifisert til et egentlig prestekall. Benådningsbrevet, som "tilgir og forlater" hans leiermål med Margrethe, er datert i København 17. september 1673. Petter fungerte som personellkapellan i Nesna frem til han fikk sitt første skikkelige kall og formelle presteembete ved Dingklaugs bortgang 1682. Deretter var han residerende kapellan i Nesna med bopel på prestegården i bygda frem til 1689. 1675 hadde han for øvrig kjøpt egen gård i området. Det var i denne tiden at familien slo seg opp økonomisk. Petter Dass bygde opp et større sjøbruk og eide bl.a. flere jekter som brakte fisk til Bergen. Under en storstorm på Stadhavet 1692 forliste en av jektene på vei til Bergen, og han led et betydelig økonomisk tap.

Etter ny søknad om å få det ledige kallet som sogneprest i Alstahaug etter Peder Meyer, nådde Petter Dass høydepunktet i sin geistlige karriere. Søknaden ble innvilget, og fra 18. mai 1689 innehadde Petter Dass sognepresteembetet i et av de rikeste prestegjeld nord for Trondheim. Prestegjeldet var meget stort i utstrekning og omfattet frem til 1738 de nåværende kommunene Grane, Hattfjelldal, Vevelstad, Leirfjord, Vefsn, Alstahaug, Herøy, Dønna, Nesna, Hemnes og Rana. Fra dette området kunne han innkassere prestetiende fra mer enn 1300 leilendinger, og han hadde krav på inntekter fra mer enn 100 bruk. "Petter Dass hadde et inntektspotensiale som var dobbelt så stort som for sognepresten i det nest største prestegjeldet i hele Trondheim stift," skriver lokalhistorikeren Kåre Hansen i sitt historiske tilbakeblikk omkring Alstahaug kirke og kirkested. I manntallet som Petter Dass selv førte til folketellingen 1701, lister han opp 9 mannlige tjenere og forteller for øvrig at han selv er 54 år.

Margrethe Andersdatter og Petter Dass ser ut til å ha giftet seg 1672. De fikk to barn sammen. Den eldste sønnen Lars var sannsynligvis født i Vefsn 1672, kanskje før ekteskapsinngåelsen. Han døde 1691 som latinskoleelev i Bergen. Yngstesønnen Anders Dass ble født i Nesna 1675, fulgte i farens geistlige fotspor og døde 1736 i Alstahaug. Magister Anders Dass fikk 1703 ekspektanse på kallet etter sin far. Herr Anders' svigersønn Hans Sommer overtok embetet etter svigerfaren 1736, og med Sommers død 1765 var Dass-dynastiets tid i Alstahaug prestegjeld over.

Petter Dass satt i sitt embete inntil sin død 1707. De siste leveårene var han ille plaget med smerter av nyresten og generelt dårlig helsetilstand. Petter Dass var 60 år gammel da han døde på prestegården i Alstahaug, angivelig 17. august 1707; begravelsen fant sted der 18. september samme år. I ettertid er den noe yngre prestegården på Alstahaug blitt knyttet til dikterprestens navn. På denne prestegården, som ble reist flere tiår etter Petter Dass' død, er det bygd opp et Petter Dass-museum, som blir innviet som Nordland fylkes tusenårssted 2007.

Som vi ser, hadde Petter Dass røtter og familiebånd i det øvre sjiktet av nordnorsk handels- og embetsstand \endash en tradisjon han selv førte videre. Ved inngangen til 1700-tallet ble han fra København regnet som en av de mest bemidlede menn i Nord-Norge. Som prest, dikter og næringsdrivende fremstår Petter Dass som en utpreget standsbevisst representant for det geistlige og verdslige makthierarkiet. Han står solid plantet i datidens embetskultur og er i langt sterkere grad en varm talsmann for sin stand og sine egne forretningsmessige interesser enn for den fattige fiskerallmuen. Et sentralt tema i hans større diktverk er vernet om egen prestelønn og sikring av embetets inntekter.

Da Andreas Emil Erichsen 1874\endash 77 gav ut Petter Dass' Samlede Skrifter, kunne han i den første delen av verket presentere et tresnitt eller xylografi av dikteren. Portrettet var laget på bakgrunn av et maleri i Melhus kirke like sør for Trondheim. Dermed fikk dikterpresten både ansikt og kropp. Prestemaleriet fra Sør-Trøndelag har siden 1874 stått som modell for det meste av senere malerier, tegninger, skulpturer, bautaer og utallige illustrasjoner av Petter Dass. Bildet er dessuten blitt bestemmende ikke bare for ettertidens forestilling om hans utseende, men også for hans karakter og personlighet. "Ingen andre enn Petter Dass kan gjøre krav på et slikt ansikt," skrev eksempelvis trubaduren Ola Bremnes i innledningen til en visebok med Petter Dass' dikt fra 1997.

Etter at presteportrettet fra Melhus ble tillagt Petter Dass, har ettertidens forskning lagt ned stor energi og oppfinnsomhet i å forklare hvordan et kostbart portrett av en helgelandsprest kunne havne i en kirke i Sør-Trøndelag. Få har stilt spørsmål om maleriet virkelig forestiller Petter Dass. I et par artikler fra begynnelsen av 2000-tallet har imidlertid Kåre Hansen argumentert meget overbevisende for at maleriet, som fortsatt henger i Melhus kirke, umulig kan forestille Petter Dass. Hansen sannsynliggjør at maleriet forestiller Oluf Mentzen Darre, som var prest i Melhus 1665\endash 93.

Ifølge en familietradisjon har det på gården Skei i Alstahaug en gang eksistert et portrett av Petter Dass. Tidligere eiere av gården hadde imidlertid brukt maleriet som vindusramme, og det ble beskrevet som "aldeles ødelagt". Et portrett av hans kone Margrethe var i en ynkelig forfatning, men er blitt bevart og restaurert for ettertiden. At et maleri av dikterpresten på midten av 1800-tallet ble brukt som vindusramme, "sier ikke så rent lite om den posisjonen Petter Dass må ha hatt, både innenfor familien og i folks bevissthet fram til rundt 1850", kommenterer Kåre Hansen. Riktignok var Petter Dass' salmer fortsatt flittig i bruk på denne tiden, men man har tydeligvis ikke vært spesielt interessert i forfatterens person. I dag eksisterer det med andre ord ikke noe maleri av Petter Dass. Og vi har ingen holdepunkter for å si noe om hans vesen ut fra malte ansiktstrekk. Hans sønnesønn, A. C. Dass, skrev i forbindelse med utgivelsen av Nordlands Trompet 1763 at Petter var noe lav av vekst, "men haardfør af Lemmer; af Gemyts Beskaffenhed var Han noget hastig i Svar og Udtale, dog ey fremfusende". Dette er hva man har å støtte seg til angående utseende og personlighetstrekk, hvis vi velger å stole på en slektning som aldri fikk oppleve sin farfar i levende live.