Aud Schønemann

  Generelle notater:

Aud Schønemann, gift Aud Pande-Rolfsen, (født 13. november 1922, død 30. oktober 2006) var en meget folkekjær norsk skuespillerinne.Innhold [skjul]

Hennes foreldre var skuespillerne August Schønemann (1891-1925) og Dagmar Kristensen (1901\endash 1987). Hun var gift med skuespiller og NRK-medarbeider Jan Pande-Rolfsen (1922-2002) fra 1948. Sammen hadde de sønnen Pål Pande-Rolfsen.

Schønemann debuterte tidlig i norsk sceneliv, men er mest kjent for rollene som Valborg Jensen i filmene om Olsenbanden og som (Magnhild Fleksnes) til Marve Fleksnes i tv-serien Fleksnes. Schønemann er den kvinnelige skuespillerinnen som har spilt i flest norsk filmer, nærmere femti filmer. I senere år spilte hun blant annet godtroende syersken Margit i Fredrikssons fabrikk, sammen med blant annet Elsa Lystad, Anne Marie Ottersen og Brit Elisabeth Haagensli. Hun spilte Sigrid Skau i serien Nr. 13.

Schønemann spilte dessuten talerollen som bestyrerinnen i Ola Isenes populære innspilling av Genser'n te'n Johansen (Melodi: Bjarne Amdahl, tekst:Reidar Anthonsen) (RCA Victor NA 1069) i 1950-årene. Willy Andresens kvintett akkompagnerte. Hun gjentok rollen på Trøste og Bæres album Full pakke (Tylden & Co.) (1992).

Aud Schønemann ble i 2003 rammet av et hjerneslag, og mistet taleevnen. Hun kom seg aldri igjen og tilbrakte sine siste år på Uranienborg-hjemmet. Hun ble bisatt fra Vestre krematorium i Oslo 9. november 2006. En statue av Schønemann laget av Nina Sundbye ble avduket av Oslos ordfører Fabian Stang utenfor Oslo Nye Teater 21. oktober 2010.


Aud Schønemann \endash utdypning (NBL-artikkel)

Forfatter: Svend Erik Løken Larsen

Aud Schønemann, født 13. november 1922, fødested Østre Aker (nå Oslo), død 30. oktober 2006, dødssted Oslo. Skuespiller. Foreldre: Skuespiller August Schønemann (1891\endash 1925) og danser Dagmar Kristensen. Gift 7.8.1948 i Oslo med skuespiller og kringkastingsmann Jan Pande-Rolfsen (18.3.1922\endash 10.3.2002), sønn av kontorsjef Henrik Pande-Rolfsen (f. 1893) og Katharina (Käth) Devold (1898\endash 1994).

Aud Schønemann var den ledende komediennen i norsk teater og film i annen halvdel av 1900-tallet, og hun var like overbevisende i dypt alvorlige roller. Det tok henne lang tid å nå dit, men etter gjennombruddet ble hun på sitt eget uspektakulære vis en av generasjonens mest folkekjære kunstnere.

Hun ble født utenfor ekteskap, som et resultat av en kortere romantisk allianse mellom danserinnen Dagmar Kristensen og den umåtelig populære August Schønemann, som døde da Aud var bare to år gammel. Som nyfødt var hun knøttliten, og hun forble en svært liten dame med mange portrettlikheter med faren hun aldri kjente. Hun vokste opp på Lille Tøyen og (fra hun var 9 år gammel) i Grønlandsleiret, etter at moren giftet seg med fotograf Ola Johansen, som døde tre år senere.

Som treåring begynte hun danseopplæring i Turnhallen hos Gudrun Klasen, som hadde ansvaret for barna i Nationaltheatrets juleforestillinger. 1927 var hun harepus i Snehvit, og til hun ble 13 var hun årlig blomster, snøfnugg og engler ved juletid, ofte i Reisen til julestjernen. Etter privattimer i skuespill og sang ble hun 1942 ansatt ved Centralteatret som sufflør og rekvisitør, og hun hadde den første av flere statistroller. Den formelle debuten 1945 var som stuepike i lystspillet Tony tegner en hest. Rollen var nærmest stum, men kritikerne la merke til det slående komiske talentet. Etter flere slike småroller var hun 1947\endash 49 ved Rogaland Teater, der utfordringene ble større, som Alvilde i Når den ny vin blomstrer, huskorset i Brødrene Østermanns huskors og Lizzie i Sartres Den anstendige skjøgen. 1948 inngikk hun sitt livslange, uvanlig lykkelige ekteskap med skuespilleren Jan Pande-Rolfsen, fra 1956 landskjent som NRKs varmeste hallostemme og programleder i Ønskekonserten.

På Chat Noir fra 1949 ble hun puttet i samme bås som på Centralteatret: "Alle skulle være pene den gangen. Mens de andre jentene på min alder fikk spille yndige piker på scenen, ble jeg påhengt serveringsforkle, skaut og skurefiller." Festlig sur var serveringsdamen som nektet å servere Arvid Nilssen øl hvis han ikke hadde billett og ikke spiste i sketsjen En halv pils (1950); den ble et lite gjennombrudd og senere gjentatt for fjernsyn med Arve Opsahl. Teateret kjente imidlertid ikke sin besøkelsestid, og 1953 ble hun sagt opp. Etter noen magre år som frilanser ble hun 1959 engasjert ved Det Norske Teatret. Her ble de ofte karakterkomiske birollene større og mer varierte, som Ado Annie i Oklahoma, Krestine Krokengen i Trost i taklampa, Yente i Spelemann på taket, Nasse Nøff i Ole Brumm og Gunda Sjømus i Taremareby. Med glans fremstilte hun også så forskjellige hovedroller som Lea i Medmenneske og Hønse-Lovisa i Ungen. Samtidig var hun Aukrusts enkefru Engenschøn-Gnad \endash som sier n for l \endash i Flåklypa Tidende i radio og fjernsyn. Hun hadde markante biroller på film, som den innelukkede Torsen i Kranes Konditori og frøken Mikkelsen i Elskere.

1966 ble et merkeår. Den sprudlende, altbeseirende latteren kom inn i alle stuer da hun var Rolf Kirkvaags vertinne i fjernsynsserien Ad Lib, og hun innledet sitt lange samarbeid med Arve Opsahl i filmen Hurra for Andersens. 1968 ble hun invitert til Oslo Nye Teater av Toralv Maurstad, og 1969 kom det helt store gjennombruddet og kritikerpris for kriminallystspillet Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe, som ble sett av 90 000 og fortsatt gikk for fulle hus da filmversjonen hadde premiere! Da hadde den første av de 14 filmene om Olsenbanden allerede gått et år for fulle hus. Med 50 filmroller 1938\endash 99 er Aud Schønemann norsk films mest produktive skuespillerinne, og en av de få som virkelig har behersket mediet. Like populær ble hun via fjernsyn, som Moder'n til Fleksnes, Margit i Fredrikssons fabrikk og kona i Nr. 13, tre av NRKs lengste og mest populære serier. Hun gjestet også Fjernsynsteatret, mest markant som Juno i Sean O'Caseys Juno og påfuglen og den vettskremte Ane i Geografi og kjærlighet.

Hun ble en av Oslo Nye Teaters hjørnesteiner i de 20 årene hun arbeidet der, gjerne i samspill med Arve Opsahl eller Leif Juster. Det ble utallige komedieroller, men hun var også Ruth i Sverre Udnæs' Kollisjonen (1978). En stor seier var den overbeskyttende moren i Dampen (1982), som ble hennes siste rolle ved gjenopptakelsen 1997. Til de siste suksessene hørte Arsenikk og gamle kniplinger (1992) og Kunsten å leve (1994), begge mot Wenche Foss. Hun ble tildelt Leif Justers revypris 1992 og Æres-Amanda 1997, ble æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund 1996 og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993.

Aud Schønemann ble rammet av hjerneslag 2003 og tilbrakte de neste tre årene på sykehjem inntil hun døde høsten 2006.

Fra hun var barn visste Aud Schønemann at "om en rolle er stor eller liten, må den ha sitt eget liv før du står der på scenen". Hun levde etter dette og ble vel aldri tatt i ikke å være helt og fullt sann i sine roller. Med perlelatter, varme og usvikelig troverdighet plasserte hun seg helt i toppsjiktet av norske etterkrigsskuespillere. Selv om hun tok liten plass fysisk, ruver hun i norsk skuespillerkunst.
Kilder og litteratur
O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
Stud. 1941, 1966
HEH, flere utg.
L. T. Braaten, J. E. Holst, J. H. Kortner (red.): Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
L. O. Gulbrandsen: Aud Schønemann. Det blir mellom oss, 1997
SNL bd. 13, 1998
IMDB (International Movie Data Base)

Aud giftet seg med Jan Pande Rolfsen, sønn av Nålevende og Catarina Helene Devold, den 7 Aug 1948 i Oslo. (Jan Pande Rolfsen ble født den 18 Mar 1922 i Oslo og døde den 10 Mar 2002 i Oslo.)